Det var i en apokalyptisk verden. Alt var mekanisk, sort og trist. Verden var ikke styrt av menneskene, men av vesener, også kalt Blober. De var digre, lange vesener, i fargen blå, iført svarte frakker og hatter. Verden var altså ganske lik "Dark City" (http://www.imdb.com/title/tt0118929/).
Dette var altså slik det så ut. Jeg befant meg sammen med 2 andre; en voksen mann og et slags dyr. Dyret var en blanding av en hund/katt og Amfibie. Det snakket litt, og fløt alltid 5 cm over bakken. Mannen var stor, barsk og skjeggete. I dette universet var jeg betydelig mindre, litt yngre og gikk konstant rundt med et kamera.
Blobene så veldig ned på menneskene, og lot dem bare gjøre begrensede ting. Menneskene fikk for eksempel aldri gå inn på Blobenes områder (enkelte bygninger, lokaler og seksjoner av byen). Likevel fikk vi lov til å se på ting de hadde bygget, så lenge vi ikke tilbrakte for lang tid der eller rørte noe.
Jeg gikk som sagt sammen med dette dyret og mannen, for å ta bilder. Mannen var med for å beskytte meg, ettersom at jeg var en ung jente. Dyret var med som min eneste ordentlige venn.
På vår ferd, hadde vi villet oss inn på et område hvor svært få mennesker hadde mulighet til å komme seg inn på. Altså et Blobe sted. Grunnen til at vi fikk komme inn, var fordi bildetakningen min var til et skoleprosjekt, og vi hadde dokumenter på at det skulle være mulig for oss å komme inn. Området var som en sirkel, på toppen av et meget høyt bygg. På midten av sirkelen, var det en inngang til Blobene. Altså, forbudt inngang for oss. Mens vi gikk rundt og jeg fotograferte, kom det plutselig 3 store Blober rasende forbi oss. De var aldri noe vennlige mot menneskene, og sa heller ingenting. De skubbet oss til side og ga klare tegn om at vi ikke skulle ta bilder av dem. Så forsvant de alle inn i bygget. Ung og dum som jeg var, ble jeg nysgjerrig og måtte ta en nærmere titt på inngangen. Jeg gikk rundt den flere ganger, for å se på de mørke mønstrene, inntil jeg merket at døren var ulåst. De hadde altså glemt å låse den. Mannen som hadde ansvar å følge med på meg, hadde såpass med bra tiltro til meg at han tillot seg selv en røykepause - noe han ikke burde ha gjort. Dyret, derimot, rev og slet i meg, om at jeg ikke måtte gå inn. Men jeg lyet ikke. Jeg var så altfor nysgjerrig. Så jeg gikk inn. Det viste seg at døren som var latt åpen, var ikke hovedinngangen, men kun et toalett. Jeg husker tydelig å ha sagt til meg selv "Hm, så det er slik det ser ut..." Og fotograferte. Siden dette var en drøm, publiserte jeg bildene samtidig som jeg tok dem (tydeligvis).
I det jeg skulle til å gå ut, merket jeg brått hvor stor døren var. Og idet jeg fulgte den med øynene mine, fra gulv til tak, merket jeg at det var et vindu på toppen. Ikke nok med det, en Blobe hadde merket meg, og stirret rett på meg med sitt ansiktsløse fjes. Han rev opp døren, og røsket kameraet fra meg. Han kastet det på bakken, slik at det ble ødelagt. I panikk ble jeg helt stiv i det han grep meg om armen og drog meg med seg. Så ble alt svart.
Plutselig ble drømmen kun til stemmer. Slik gikk samtalen mellom to andre mennesker (sannsynligvis Mannen som hadde ansvar for meg og en annen);
- "Hun mente det ikke! Hun er bare et barn; nysgjerrig."
- "Likevel har hun brutt reglene. Vi kan ikke fengsle henne, men det må straffes."
- "Ikke straff henne for hardt!"
- "Nei, nei.. Ikke straffe, som i smerte eller noe. Vi må bare sende henne vekk.. til Øya."
- "Øya? Kommer hun til å overleve?"
- "Jada, jada. Ta det med ro, det er ikke en strandet øy. Det bor andre mennesker der også. Som et lite samfunn."
Så våknet jeg. Jeg befant meg i et hus, som var både fukt-skadet og vraket. Det var som at noen hadde rasert alt med vilje. Deler av taket var revnet, og det fløt vann på mesteparten av gulvet. Kjøkkenet var 70-talls i fargen grønn, mens resten av huset var mer brunlig - mest pga det ødelagte treverket som stakk frem. Jeg vandret rundt i det lille huset, forvirret. Likevel var jeg ganske forsiktig.
Så kom jeg til en lukket dør. Døren så ikke ut til å være skadet over hodet, og var helt hvit. Jeg åpnet døren, til et soverom. Rommet var stort, men likevel ganske smalt. Det var langt, med mange vinduer. Jeg så lyset stikke inn gjennom dem. Jeg så mennesker ute, vanlige. Det var kun mennesker, og lyst. De gikk med barnevogner, aviser under armene og sigaretter i kjeftene. Det var som at det ikke hadde eksistert Blober noensinne. Fordi lyset var uvandt, bestemte jeg meg for å trekke for alle gardinene. Da det var gjort, innså jeg at jeg var halvnaken. Jeg var kun iført en lang, hengete t-skjorte og undertøy. Jeg la også merke til at jeg ikke var alene i rommet. Det var en liten pike der også, som satt på sengen. Sengen som var trekt i lyserosa, med blonder.
"Hvem er du?" - Jenten svarte ikke, hun bare kikket på meg. Hun var kanskje rundt 4-6 år gammel, med stort, mørkt krøllete hår. Hun hadde perleøyne, brune, med lange vipper. Hun bare stirret. Jeg gikk bort til henne, og la armen om henne. Hadde de forvist dette lille barnet, som meg selv? Jeg prøvde å få ord ut av henne, igjen. "Hva har skjedd her?" Blikket hennes var forsatt på meg. "De tok min mor. De kom hit og dro henne ut." Jeg skjønte tegningen. Blobene hadde rasert hjemmet i det de hadde tatt med seg moren til jenten. "Hva heter du?" hun krøp inntil meg. "Jeg heter Ragnhild. Og du?" "Madelein."
I drømmen knyttet jenten og jeg et sterkt bånd. Likevel, var vi kun i dette ene rommet. Jeg ble nesten som en mor for henne. Og plutselig, på et magisk vis, en dag vi åpnet døren fra rommet, var alt i orden igjen. Huset var ikke ødelagt lengre. Vi bestemte oss derfor for å bake en kake på det rare kjøkkenet. Jeg plasserte henne på kjøkkenbenken, i det hun sa; "Jeg tror jeg har noen løse tenner." Jeg så på henne, og fnyste. Så stakk jeg fingeren inn i munnen på henne for å sjekke. "Neida, de virker da solide." Hun ristet på hodet, og viste med sin egne fingre. Hun kunne vippe fire tenner halvt ut av sin egen munn. Jeg ble sjokkert, men så sa jeg "riv dem ut da!". Så gjorde hun det, og ble sittende igjen med kun 1 tann igjen på raden foran nede.
Så hoppet drømmen til at jeg og piken var ute. Vi gikk på tur, og plutselig endte vi opp på et slags ferge-lignende bygg. På bygget møtte jeg en mann som kjenner personen jeg er forelsket i. Akkurat da, kjente jeg ham ikke igjen, og gikk rett bort til ham. "Hey, det er du som kan gjøre de kule greiene, ikke sant?" (Han hadde visst slått hjul, filmet det og lagt det ut på twitter). "Ja, det er meg?" Han ble veldig glad og prøvde å gjøre det foran meg. Men hele gulvet var skjevt, så han bare falt. Vi hilste på hverandre, og jeg skjønte plutselig at han kjente han jeg er forelsket i. "Hey, det er lenge siden du har vært med han da?" Jeg nikket, flau. "Han savner å se deg, faktisk". Jeg ante ikke at han kjente meg, engang, i drømmen. "Javel? Vi kjenner jo ikke hverandre engang? Jeg trodde han var redd for meg, vi har jo aldri hilst." "Joda!! Han syns du er kjempesøt. Han har sagt til meg flere ganger at han har hatt lyst til å kysse deg. Han er egentlig veldig sjenert, skjønner du. Derfor tør han ikke." Så ble jeg kjempenervøs. "Jeg har jo hatt lyst til å kysse ham mange ganger også!!!" - Samtalen forsatte slik;
- "Hvorfor gjør du det ikke da?"
- "Kysser ham? Jeg kan jo ikke bare løpe bort til ham å kysse ham?"
- "Joda, selvsagt kan du det!"
- "Jeg er jo mye lavere enn ham! Det ville bare blitt en fiasko."
- "Gjør det når han sitter, da!"
Helt ut av intet skulle jeg visst være sjåføren deres. Da de kom (han og hans venner) satt de alle seg i en liten, grønn bil. Han jeg var forelsket i satt seg i fremsetet, veldig opptatt med å fikse på beina sine og å flytte på ting inne i bilen. Han fikset setet sitt helt rakt i ryggen, slik at hodet forsvant i taket på bilen. Jeg bare så rart på at han strevde så fælt, mens vennen hans ga meg febrilske tegn om at jeg måtte ta sjansen. Så gjorde jeg det. Jeg gikk rett bort til ham, mens han kavet, tok ansiktet hans med begge hender og kysset ham på munnen. Han reagerte ikke stort, utenom å bli helt stille i det jeg kysset ham. Så ga ham meg et raskt, forvirret blikk, og forsatte kavingen. Ikke noen ordentlig respons, med andre ord. Så satt jeg meg i bilen, og vi kjørte avsted.
Jeg likte egentlig denne drømmen ganske godt. Den var så lang og detaljert. Helt uten mening, som de fleste drømmer virker å være, men likevel. Den var dog veldig visuelt vakker. Kanskje jeg legger ut bilder i senere tid. :) Fordi jeg tegner. bwaha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar